Io’s utbrudd.
Jupiters innerste Galileiske måne, Io, spyr tonnevis av materiale ut i verdensrommet fra flere varme punkt. De er blitt kalt vulkaner, men er de det?
De varme punktene er uventet varme. Sondesensorer overeksponerte etter å ha registrert temperaturer høyere enn noe lava på Jorden, og noen av de varme punktene beveger seg faktisk over overflaten.
Utbruddshastigheten er også uventet høy og ensartet. Utbruddene er høye, er formet som en paraply og samler materialet i en ring rundt kilden. De har også en fiberstruktur.
Io går i bane inne i en smultringformet sky av ladede partikler som kommer fra materialet i utbruddene og et rør av elektrisk strøm som kobler Io med Jupiters auroraer (tilsvarer norlys)
.
Disse uoverensstemmelsene fra Jord vulkaner fikk Thomas Gold (1979) og Anthony Peratt og A J. Dessler (1988) til å legge merke til likhetene mellom disse uventede egenskapene ogelektriske utladninger i plasma.
En lysbue er om lag like varm som overflaten til Solen. Den ville enkelt blinde et romfartøys sensorer, og en lysbue vandrer ofte over overflaten på en katode.
Lysbuer akselerer materiale til nokså høye og ensartete hastigheter. Dette produserer ensartete baner som inneholder materiale en fast avstand fra kilden, som forklarer ringene rundt ”vulkanene”. Og kreftene i løslatelsekanalen pisker lysbuene om til fibre. Frastøtende krefter mellom fibere pleier å plassere dem likt, ofte i par, rundt utbruddene. Peratt og Dessler så på likhetene mellom den fiberaktige paraplyformen og formen på en løslatelse fra en “plasma gun” på laboratoriet.
Skyen av ladede partikler som flyr forbi Io utgjør elektrisk strøm. Peratt og Dessler kalkulerer med at kraften den skulle forårsake forbi Io, skal svare til energien “vulkanene” utgjør.
Den største planeten i solsystemet, med den mest aktive magnetosfæren i solsystemet, har sin egen elektriske strømkrets ”kortsluttet” av sin innerste naturlige satellitt. Million-Ampere strømmen som flyr gjennom Io’s skorpe gjør den til et unikt laboratorium for å studere prossessen med elektriske utladninger på interplanetarisk-skala. Arrene som blir produserte vil også hjelpe oss å skille ut elektrisitet fra arr forårsaket av støt på andre måner, asteroider, kometer og planeter.
