Elektrouniverset.no

Teknisk overrsikt II

Dr Charles Bruce FIEE, FIP, FRAS

Dr Charles Bruce var en ekspert innen høyvolts elektrisk ingeniørkunst og medlem av The Royal Astronomical Society. I 1940 årene kom han med et bemerkelsesverdig forslag som fremdeles er ignorert av hovedstrøms-astronomien til denne dag. Hans forslag støtter det elektrodynamiske paradigme.

Bruce identifiserte kosmiske jetter, sol-flare, magnetiske utbrudd og høye temperaturer i verdensrommet som elektriske utladningsfenomener.

”Og selv om en regner elektriske felter som kun et annet postulat, så har det en stor fordel at det er et postulat som, i mine øyne, gjør alle andre unødvendige.” C.E.R. Bruce, Elecric Fields in Space, Penguin Science, 1968

Bruce identifiserte også vakre biolare planetariske taker som elektriske fenomener. (M2-9 som det er bilde av under er et eksempel på slike.

Plasmakanonen

Plasmakanonen, som bildet under viser, er en enkel plasma-fokuseringsmaskin som består av to metalltuber, en inne i den andre. De har vært suksessfulle i å konsentrere plasmautladninger gjennom minst tre årtier med forskning.

Energien som er lagret i en stor gruppe kapasitatorer blir konsentert i en liten strengaktig knute formet som en smultering og kjent som et plasmoid. Når plasmoidvirvelen kolapser blir to intense plasma filamenter fyrt av i lengdeaksen.

Bildet her er et bilde rett ned i røret til en plasmakanon.

Den samme prosessen kan sees i kjernen av spiralgalakser og kraftige stjerneutbrudd. Bildet her er Nebula NGC 6751. Plasmafenomen er, selvfølgelig, skalerbare over mange størrelsesordener. Den kompakte energiaktiviteten i kjernen til galakser forklares med enkel elektrisk terminologi. I plasmacosmologi er det ikke behov for matematiske abstraksjoner. Hvem trenger sorte hull?

Utstyr basert på plasmakanon blir utviklet for å lage nøytron-stråler, røntgenstråler, og nuklær-fusjons utstyr. Fremtiden til reiser i verdensrommet er sannsynligvis avhengig av disse.

Plasma fokus mot sorte hull

Eksistensen av sorte hull blir ikke lengre stilt spørsmål ved innen konvensjonell astronomi, til tross for det faktum at de er basert fullt og helt på teoretiske antagelser.

Likevel har astronomer ved å bruke NASAs Hubble romteleskop identifisert en kilde av mystisk blått lys omkring et ”supermassivt sort hull” i vår nabogalakse, Andromeda M31. Det stammer fra en plate av varme, unge, stjerner som kretser omkring det ”sorte hullet” på samme måte som planeter i vårt solsystem omkretser solen. Astronomer er perplekse på grunn av hvordan denne skiven av stjerner kunne bli dannet så nærme et gigantisk sort hull. De skulle selvfølgelig bli sugd inn til utslettelsen, men det skjer ikke.

Lignende stjerner har også blitt observert nær kjernen av vår egen Melkevei-galakse.

Intet av dette overrasker astronomer som er kjent med plasma. De kan lage lignende effekter i plasmalaboratoriet med plasma fokuserinsutstyr (se over): Det er plasmoiden som dannes og lagrer energi i fokuset for utladningen. Når plasmoidet når et kritisk energinivå, utlades dens energi i en [collimatet] jet langs aksen i form av elektromagnetisk stråling og neutroner. Da de er ustabile utenfor en kjerne spaltes neutronene til protoner og elektroner. Elektronene holdes tilbake av det elektromagnetiske feltet, og høy hastighetsprotoner skytes ut.

På galaktisk nivå er dette trolig en mekanisme som produserer [collimated] jetter som stømmer ut fra kjernen til aktive galakser. Massene av utsendte protoner kan kanskje være bestanddelene i kvasarene som er assosiert med disse aktive galaksene, og kan være årsaken til deres iboende rødforskyvning.

Stephen Hawking har lagt frem en ny teori om sorte hull, og foreslår at de ikke ødelegger alt som kommer i deres vei. Betydningen er stor for gravitasjonsteorien, og overrasker ikke de som er for plasma-fokus modellen.

Kraftkilden til en plasmakanon er forstått og det kan vises at den faktisk virker (ved bruk av elektrisk strøm). Et uendelig kraftig gravitasjonsfelt har det aldri blitt påvist noen eksistens av, samt det må være en mekanisme for å forandre (gravitasjons) potensiell energi til plasma-effekter, som tydeligvis er endeproduktet.

Intergalaktiske plasma-kretser

En ny teknikk har vist lyssvake strukturer spredt mellom galaksene i Virgo Galaksehopen. Plasma-kosmologer gjenkjenner ”kokonger, plumes og streamers” som Birkeland-strømmer og plasma-lag. Dette er direkte bekreftelse av intergalaktiske strømkretser som er forutsett av plasma-modellen.

Knipe effekten (Pinch effect) organiserer plasmaet i filamenter (strenger) som virker som ”strøm-kabler”. Disse kan tiltrekke og avstøte hverandre, og når de er nærme hverandre kan de gå i spiral om hverandre. Ved punkter med tilstrekkelig sterk interaksjon, vil materie i disse kablene bli strekt ut til buer og bukler som kan genererer de kjente formene til en spiral-galakse.

Kosmiske tornadoer

Oppdagelsen av Herbig Haro objekter, eller ”stjernejetter”, gjør at astronomene må klø seg i hodet. Astronomi Picture of the Day, 3. februar, 2006, hadde dette å si. ”Selv om slik energetisk utstrømming er velkjent å være assosiert med dannelsen av yngre stjerner, er den eksakte årsaken til spiralstrukturen som så tydelig her fremdeles et mysterium.”

I virkeligheten setter disse strukturene søkelyset på DEN fundamentale misforståelsen i verdensrommet. Den eneste kraften som er kjent for å forhindre en strøm av gasser til raskt å fortynne seg i nærvakumet i verdensrommet er magnetisme, og kun elektriske strømmer lager magnetfelter.

Problemet er at tidlig i det tjuende århundre bestemte det astronomiske fellesskap seg for at gravitasjonskreftene dominerer himlene. Og når de først hadde bestemt seg for denne sikre og matematisk elegante betrakningsmåten for kosmos, er de avvisende til å nære ideer om at mer eksotiske krefter spiller noen betydningsfull rolle.

De fleste av disse objektene har en lengde på mange lysår, og viser de klassiske signaturer for plasma/elektromagnetisk oppførsel – ”Beading, spialisering og ”kink” og ”sagtann” – ustabiliteter.

Slik Alfvén pekte på gang på gang, de mest underliggende antagelsene til kosmologer i dag ”er utviklet med de mest sofistikerte matematiske modeller, og det er bare plasmaet selv som ikke ”forstår” hvor vakre disse teoriene er og absolutt nekter å lyde dem.”

 

 

 

 

 

 

Websjef/design: A.O.Bjørkavåg 2005