Elektrouniverset.no

Plasmaets historie - kort fortalt

 

Kristian Birkeland (1867 - 1917)

Kristian Birkeland var blant de første som spekulerte i om Nordlyset var ladede partikler fra solen som ble fanget inn i jordens magnetiske felt og rettet mot atmosfæren i polområdene. For å bevise denne teorien utførte Birkeland sitt berømte "Terella" eksperiment, hvor han lagde et kunstig nordlys i laboratoriet. Hans teorier ble til å begynne med ledd av, og det er kun nå i romalderen at målinger fra satelitter viser at Birkeland hadde rett.

Det er betydningsfult av han nærmet seg vitenskapen på bred basis ved å kombinere observasjoner og laboratorieeksperimenter med matematisk modellering. Han var ikke fornøyd med en rent teoretisk tilnærming, selv om han var utdannet matematiker.

Han er trolig Norges største vitenskapsmann noensinne, og mange av hans vitenskapelige verker brukes fremdeles som referansemateriale. Elektriske strømmer som flommer gjennom verdensrommet er oppkalt etter han - Birkeland-strømmer. Han er anerkjent for å innføre plasma og elektromagnetisme inn i kosmologien. Men mens mange av hans ideer er vidt akseptert, er hans kosmiske teorier mindre kjente. Han døde i en alder av 49 år akkurat i den tid da Nobel-komiteene var i prosessen for å nominere han til en Nobelpris i fysikk.

 

Sydney Chapman (1888-1970)

ble ansett som en leder i området interplanetarisk magnetisk fysikk i en periode etter Birkelands død. Han hadde fremgangsmåte som lignet den tilhengerne av Big Bang brukte, ved å støtte seg tungt på matematiske modeller. Han nektet til og med å diskutere mange av Birkelands ideer. I følge hans modeller var elektriske strømmer begrenset til en sfære som strakk seg lite ut fra jorden. Han klarte ikke å se de komplekse tredimensjonale sammenhengene mellom jordens magnetosfære og de elektriske strømmene som flommer fra solen. Han foreslo, i kontrast til Birkelands ideer, at elektriske strømmer var begrenset til ionosfæren, og at jorden bevegde seg gjennom vakum. Han tok feil.

 

Irving Langmuir (1881-1957)

Langmuir (1881-1957) var den første til å bruke begrepet "plasma". Han lånte begrepet fra blod-plasma for å beskrive de nesten livaktige egenskapene og selvorganiserende oppførsel en ser i plasma i nærvær av elektriske strømmer og magnetfelt.

Han oppdaget "dobbel-flater" nå kalt "dobbel-lag", da han observerte elektroner og ioner dele seg under eksperimenter. Dobbeltlag er et av de viktigste egenskapene til plasma.

Han definerte og forklarte også begrepet "valens" som en del av hans beskrivelse av atomer. Få lærebøker anerkjenner imidlertid den innflytelse Langmur hadde på vår forståelse av atomenes natur.

Han ble den første "ikke akademiske" kjemiker som fikk Nobelprisen, noe som skjedde i 1932.

 

Max Born (1882-1970)

Born ble æret med Nobelprisen i fysikk i 1054, og han fremholdt en tredje modell for universet som har hjulpet til å legge fudamentet for plasmakosmologien.

I 1953 vektla han viktigheten av Finlay-Freundlichs 2,3 K temperatur for det interstellare rom - den kosmiske mikrobølge bakgrunnsstrålingen (CMB). Dette ble publisert 12 år før Penizias-Wilsons radioastronomiske måliner som Big-Bang tilhengere ser på som støtte for deres teori. Det er derfor viktig å merke seg, at mens en teori kan beskrive en observasjon, så bekrefter ikke en observasjon en teori. Faktisk er FF´s beregning bare en av mange beregninger som er mye mer nøyaktig en de som ble laget for Big-Bang, de var feilaktige og i en helt annen målestokk.

 

Hannes Alfven (1908-1995) - Opphavsmannen til moderne plasmafysikk

Alfven (1908-1995) blir generelt sett regnet som den moderne plasmafysikkens far. Han fortsatte arbeidet til Birkeland, mye i samme ånd som han, og vant til slutt en Nobelpris for hans grunnleggende bidrag. Han var ikke alltid velansett blant det vitenskapelige establisement på grunn av hans kontroversielle ideer, men hans ideer ble til slutt kjent for det vitenskapelige miljø gjennom hans bok Kosmisk Elektrodymaikk, som ble publisert av Oxford Universitety Press i 1950.

Alfven hadde en praktisk og intuitiv holdning til vitenskap, og insisterte på at teorier om kosmiske fenomener måtte stemme over med eksperimenter i laboratoriene. (Definisjonen av "laboratorium" er utvidet til å inkludere eksperimenter i verdensrommet.) Han hadde opphav som ingeniør og hans metoder var derfor i direkte motsetning til den fremgangsmåte som generelt sett støttes av tilhengerne av Big Bang, nemlig å ta utgangspunkt i en idialiserte matematiske prinsipp.

I 1937 foreslo Alfven at vår galakse rommet et stor-skala magnetisk felt og at ladede partikler beveget seg i spiral-baner innenfor dette, på grunn av krefter utøvd av magnetfeltet. Plasma var bærer av elektisk strøm som skapte magnetfeltet.

Mens mange av Alfvens teorier nå er godt kjent, på samme måte som for Birkeland, gjenstår det at de kosmologiske følgene av hans arbeide blir anerkjent. Ironisk nok har noen forklart dette ut fra den enkelheten som preger mange av disse ideene.

 

David Bohm (1917-1992)

Bohm var den plasma teoretiker og kosmolog som oppdaget ustabiliteten og motstanden i magnetiserte plasma som nå bærer hans navn.


Det er mange andre som gjerne kunne vært nevnt, men hensikten med dette nettstedet er kun å introdusere dette paradigmet.

I dag fortsetter et økende antall vitenskapsmenn, ingeniører og uavhengige forskere arbeidet disse pionerene startet. De har tatt opp kampen mot det rådende paradigme i astronomien.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Websjef/design: A.O.Bjørkavåg 2005