Elektrouniverset.no

Foto: NASA/JPL

 

Io og den “Største overraskelsen”


Avbildet over: To synspunkter av Jupiters nærmeste måne Io, det til venstre er et Voyager bilde, det til høyre er et høyere oppløst bilde fra den nyere Galileo sonden, som viser månens etsede overflate i skarp oppløsning.


I 1979 nærmet USA’s Voyager I sonde seg Jupiter, passerende gjennom dens system av måner til å ta de første nærbildene av Io, den store månen nærmest gasskjempen. Et par måneder senere fulgte Voyager II etter, lagt til den nye og spektakulære profilen av månen.     Ifølge oppdragsforskerne ved Jet Propulsion Laboratory (JPL), “muligens den største overraskelsen” av Voyager forbikjøringen av Jupiter var oppdagelsen av aktive “vulkaner” på Io, med utbrudd som førte masse materiale langt ut rommet. ”Det ser ut til at aktiviteten på Io påvirker hele Joviansystemet”, slår et JPL fakta ark fast.


Men på mange måter oppførte ikke de oppdagede “vulkanene” seg som vulkanene på Jorden, men viste en særegen måte å minne om det elektriske utladningsfenomenet. Ved å se disse mønstrene, får astrofysiker Thomas Gold ved Cornell universitetet en ekstraordinær ide i bladet Science (Nov 1979). Han tenkte seg at utbruddene var effekten av en elektrisk utveksling mellom Io og Jupiter. Forslaget hans ble raskt diskutert av et team på 5 forskere, inkludert Gene Shoemaker, som mente at en elektrisk utladning ville være ekstremt varm – mye varmere enn lava – og at sensitive instrumenter på Jorden ikke hadde oppdaget enn sånn temperatur. Debatten imidlertidig ble aldri gjort ferdig. Bladet Science bestemte seg for ikke å publisere Dr. Golds teori.


Allikevel fulgte plasmateoristen Anthony Peratt, sammen med den anerkjente professoren A J Dessler, da ved Rice universitetet, opp Golds teori. I bladet Astrophysics og Space Science baserte skribentene dataen fra Io’s “vulkaner” på det eksperimentelle arbeidet til Hannes Alfven, som hadde detaljert de unike mønstrene av elektriske utladninger i laboratorium eksperimenter.


Peratt og Dessler la merke til at fysikken på Io’s utbrudd svarte direkte til Alfvens tidligere forskning på Io’s plasmagun, et apparat for konsentrerende elektrisk energi i en eksplosiv stråle. Utbruddene på Io viser faktisk alle de spesifikke kjennetegnene av en “penumbra”, produsert av en slik utladning, inkludert en særegen filamentering innenfor utbruddene og avslutningene i en tynn symmetrisk ring. Selv utskytningshastigheten på Io’s “vulkan” Prometheus kan bli forutsagt ved formelen for kalkulerende løslatelseshastighet i en plasmagun. Ved å beskrive det elektriske fenomenet i en artikkel dedisert til Alfven på hans 80 års dag, sier Peratt og Dessler ”Den tilsynelatende filamentære penumbra på Io, kan bli den første direkte kontrollen av plasmagun mekanismen på jobb i solsystemet”.

 

Noen år senere, når Galileosonden begynte å returnere data fra Joviansystemet, ble NASA forskere overrasket over å ha sett at utbruddene på Io var for varme til å bedømme temperaturene helt nøyaktig. Men etter det elektriske universet å bedømme, var ikke dette noen overraskelse. Galileos instrumentene var konstruert til å måle lava temperaturer, ikke temperaturene av en elektrisk utladning.

 

Kilde: http://www.thunderbolts.info/tpod/2004/arch/041213io-series-1.htm

 

 

Websjef/design: A.O.Bjørkavåg 2005