Elektrouniverset.no

Image: The Sun in FeXII Light 
Credit: SOHO-EIT Consortium, ESA, NASA

Jern-solen

Bildet av solen over ble tatt av lyset som utstråles av jern-atomer som har mistet 11 av deres 26 elektroner. Energien som kreves for å fjerne så mange elektroner er mye større enn den energien som er tilgjengelig på overflaten av solen. Disse jernionene forekommer høyt oppe i solatmosfæren, -- i koronaen  -- hvor den effektive temperaturen er 2 millioner grader eller mer, 400 gangre mer enn i fotosfæren.

Den vanlige forklaringen er at de høye temperaturene forårsaker at jernatomene kolliderer med nok kraft til at 11 elektroner slås av. Men så er spørsmålet, hvordan kan atmosfæren være varmere enn overflaten?   Coronaen er lengre vekk fra den antatte kilden til energi inne i solen, og er tynnere. Den skulle vært kaldere enn fotosfæren.

Det Elektriske Universet reverserer de aksepterte ideene om hvilket fenomen som er årsaken og hvilket som er effekten. Solens atmosfære inneholder et kompleks av elektriske felter som er sterke nok til å dra vekk disse 11 elektronene. Et felt som er så sterkt vil også akselrere ionene til hastigheter som forstås som høye temperaturer. Denne aktiviteten er bare ett element i en krets som forbinder solen med de elektriske strømmene i galaksen. Disse galaktiske strømkablene er kilden til energien som ”gir lys” til stjernene, inkludert solen. Energien fra disse kraftlinjene blir spredt ved fotosføren heller enn å bli transportert fra kjernen til overflaten.

Spenningen mellom solen og dens galaktiske omgivelser er ikke distribuert jevnt og gradvis. Slik som typisk er med plasmaoppførsel, skjer meste av voltdifferensen i ”dobbelt-lag” (DLs). Dette er tynne lag med et overskudd av positive ioner på den ene siden og et overskudd av negative elektroner på den andre. De ligner og oppfører seg som kapasitorer: De lagrer elektrisk energi i det sterke elektriske feltet mellom det positive og negative laget.

Hvert DL er atskilt fra det neste av en lav voltgradient som ioner og elektroner ”driver” over. Denne drift-strømmen kalles ofte vind. Et kjent eksempel er ”solvinden” som driver fra dobbeltlag nær solen til det dobbeltlaget som utgjør heliopausen ved den andre enden av solens forbindelse med den galaktiske elektrisitet.

Når lav-ernergi jern ioner fra fotosfæren driver ut inn i dobbeltlaget over, vil det sterke elektiske feltet strippe av flere elektroner og akselrere ionet til høy hastighet. Styrken på feltet gjør at ionene beveger seg på rekke slik at det ikke er åpenbart at deres energi øker. Men når de kommer inn i den lave voltgradienten i coronaen blir bevegelsens deres turbulent, lik vannet i en foss når det treffer elven der nede. Fordi temperatur er et mål på tilfeldighet av bevegelse, synes coronaen å ”varmes opp” brått, og de 11 ganger ioniserte atomene starter å stråle ut deres nylig oppnådde engergi.

Hva det Elektriske Universe ser i ”Jern-solen” er jern-ion komponenten av den elektriske strømmen som driver solens utstråling som en del av en galaktisk strømkrets.   

 

 

 

 

Websjef/design: A.O.Bjørkavåg 2005