Elektrouniverset.no

Krabbetåken slik den ses fra Very Large Telescope (VLT). Det innskutte bildet visser to bilder to bilder sammensatt: ett røntgenstrålebilde, tatt av Chanra X-ray Observatory; og et Hubble Telescope fotografi fra samme region.   Foto: Crab Nebula fra VLT: FORS Team, 8.2-meter VLT, ESO; X-ray Image(inset): NASA/CXC/ASU/J. Hester et al; Optical Image (inset): NASA/HST/ASU/J. Hester et al.

Jern-sol debatten (2)

Neutronstjerne myten.

I hans argumentar for ”jern-sol” hypotensen, baserer Oliver Manuell seg på et populært teoretisk konsept – neutronstjernen.  Eletro-teoretikere sier på sin side at det er ingen grunn til å tro at slike eksotiske stjerner eksisterer.

I kjernen av Krabbetåken som det er bilde av over er det et bemerkelsesverdig ”hjul og aksling-” struktur (se de lille bildet) hvis oppdagelse sjokkerte astronomene. Ingen konvensjonell om supernova-levninger har noen gang forutsett eksotiske strukturer som ligner det en kan se her.

Noen ting er imidlertid kjent om Krabbetåken. Det er så å si sikkert at den er et resultat av en supernova som ble observert fra jorden i 1054 e. Kr. Den indre ringen i den sentrale ”motoren” har en diameter på omkring ett lysår. Intense, energirike, jetter strømmer utover fra den sentrale lyskilden i to rettninger langs aksen til et intenst magnetfelt. I tillegg har observasjoner over tid vist at ringen og strengene med materie beveger seg utover i ekvotarialplanet i høy hastighet, stedvis opp til halve lyshastigheten.

Det lysende punktet i senteret av bildet er en pulsar, og kalles det fordi den genererer pulser av radiostråling med frekvens omkring 60 per sekund. (Pulsene kan også observeres optisk og i røntgenstråleområdet.

Men hva forårsaker disse raske pulsasjonene? Mange astronomer i dag forsøker å forstå pulsarer ved å bruke en merkelig idé basert kun på matematiske utledninger. De sier at pulsaren er en liten spinnende ”neutronstjerne” – de kollapsede restene etter den historiske supernovaen.

Neutronstjerner ble forutsett teoretisk i 1930-årene og skulle være restene av en supernovaeksplosjon. I mange år tvilte astronomene på deres eksistens. Men ved oppdagelsen av den første pulsaren i 1967, begynte astronomer å se for seg at pulsene var på grunn av en raskt roterende radio-stråle som sveipet over jorden. I det de ignorerte alt det elektrisitet kan gjøre rutinemessig ble teoretikerne nødt til å tenke seg en stjerne så kompakt at den kunne rotere så fort som et tannlegebor uten å bli revet i filler. Så nøytronstjernen fikk et nytt liv. Sjernens stråleenergi ble det antatt kom fra innfallende materie fra en nabostjerne.

Denne tenkte konstruksjonen mottok ingen støtte fra senere observasjoner. I  Krabbetåken er det vi ser nå ikke materie samlet av gravitasjonskraft, men materiale som akselereres vekk fra sentralstjernen. Faktisk er alle de merkelige og fantastiske ting som sies om neutronstjerner, slik som superkonsentert ”neutronium” eller ”kvarke-suppe” som de skal ha blitt dannet fra, langt utenfor sfæren til bekreftet vitenskap. De er abstraksjoner avkoblet fra naturen, men er nødvendige for å redde et paradigme som har ingen annen kraft en gravitasjonen for å skape en slik kompakt strålekilde.

Oliver Manuell og hans Jern-sol proponenter har tatt et beundringsverdig steg i å stille spørsmålstegn ved de konvensjonelle fiksjonene om solen. Men dessverre har de bygd på en annen populær fiksjon. De foreslår at solen ble dannet av samling av tunge grunnstoffer, hovedsakelig jern, til en neutronstjerne etter en supernova eksploasjon. De hevder videre at energi fra neutroner, antagelsesvis avstøtt fra neutronstjernekjernen, er ansvarlig for solens energiutstråling og kilden til protoner i solvinden. Denne modellen forklarer ikke akselerasjonen av solvinden ut forbi planetene (et avgjørende krav i følge elektroeksperter).

Slike spekulasjoner, som hviler på tidligere kosmologiske fantasiflukter, skriker etter svar på spørsmålet om opphavet til alle andre stjerner. Supernovaer er svært sjeldne hendelser, og det er ingen god grunn til å tro at neutronstjerner i det hele tatt er fysisk mulige.

Hvor attraktiv den originale logikken har fremstått for noen, så skulle neutronstjernemodellen ha blitt avvist da pulsarer ble funnet med antatt spinn og avkjølingsrater som krevde at matematikerne måtte fremskaffe enda mer tette og eksotiske partikler – slik som quarker – som aldri har blitt observert.

Kritikere til neutronstjernehypotesen sier at det er et brudd mot sunn fornuft å snakke om at materie blir komprimert av gravitasjonskraften til det punkt at de kretsende elektroner i atomet blir tvunget til å forene seg med protonene i kjernen for slik å danne neutoner. Den nesten 2000-ganger forskjellein i vekt mellom protonet og elektronet vil sikre ladningsseparasjonen i et intenst gravitasjonsfelt. Og de elektriske avstøtningskrefene er 39 størrelsesordener sterkere enn gravitasjonen, slik at ekstremt svak ladningsforskjell er tilstrekkelig for å motstå gravitasjonskompresjon. Gravitasjonskraften er i effekt lik null i nærværet til den elektriske kraft.

Alle dagens populære ideer om supernovaer, de antatte opphavene til neutronstjerner, ble formulert under en gravitasjon-alene ideologi som i senere tiår har bli utfordret (elektroteoretikere vil si overvunnet) av oppdagelsen av plasma og kraftige elektriske og magnetiske felter i verdensrommet. Supernovaer har nylig blitt identifisert som katastrofiske elektriske utladninger hos stjerner. Restene etter slike utladninger kan ikke være de innbilte rasktspinnende supertette objekter. Kraftige elektriske krefter vil alltid forhindre gravitasjons ”superkolaps”.

Plasma fysikere har vist (i ordene til K. Healy og A. Peratt) at den pulserende radiostrålingen som detekteres fra noen supernovarester kan ”enten stamme fra pulsarens interaksjon med sine omgivelser, eller fra energi levert fra en ekstern krets. … Våre resultater støtter ”planetariske magnetosfære” synet, hvor utbredelsen av magnetosfæren, ikke utslippspunktet til en roterende overflate, bestemmer pulsar-strålingen.” Disse konkrete resultatene hviler ikke på hendelser som kun er inbilt. Og de viser utvetydelig at elektriske utladninger i plasma er fullt i stand til å generere de eksotiske strukturene av supernovarester som en ser i universet.  Hjulet og akselen fra supernovaresten Krabbetåken, tilsvarer den enkle Faraday-elektriske motoren. Dens struktur bekrefter også stjerne-elektrisitetskretsdiagrammet fremlagt av plasmakosmologiens far, Hannes Alfvén.

Det er synn at ”Jern-sol” forskerne ikke er inneforstått med plasmaksomologien og den elektriske solmodellen. De har en overbevisende sak mot konvensjonelle solmodeller, og deres senere funn av elektrisk induserte kjernereaksjoner ved soloverflaten kan åpne en vei til oppdagelser som strekker seg vidt forbi solvitenskapen.

Oversatt fra www.thunderbolts.info

 

 

 

 

 

Websjef/design: A.O.Bjørkavåg 2005