Elektrouniverset.no

Credit: NASA/JPL Galileo NIMS team

Elektriske Venus og oljelampefysikk

Moderne astrofysikk prøver å forklare elektriske lys med teorier født i oljelampe tidsalderen. Lovene av elektromagnetisme har vært kjent i nesten 200 år og fysikken til plasma oppførselen har blitt utarbeidet det siste århundret. Men fysikken i astronomi ser ut til å være gjennomboret av en slags ren tro i oljelampe tidsalderens mekanikk og gravitasjon.

Venus sin sak lyser opp: Astronomer undersøker atmosfæren og overflaten med sine nye elektriske sensorer. De returnerte signalene indikerer forhold typisk for et indre av gass ladninger og rør. Men astronomer binder seg til klynger av motsigelser og unyttigheter mens de prøver å forklare den elektriske data med konsepter fra drivhus og smog.

Pioneer sondene opplevde interne overbelastninger og gnistet på 12 km høyde som om de ble ”dekket av plasma”. Magellan sonden oppdaget “høy radar refleksjon” av fjelltopper, også typsik for en “plasma kappe” som St. Elmos brann. Selv om undersøkinger fra utsiden av atmosfæren indikerte at kun 2% av sollyset rakk overflaten, viste overflatesonder et lyst landskap som om himmelen glødet. Astronomen Garry Hunt foreslo halvveis som en spøk at “Venusboerne kan vel gløde fra de nesten kontinuerlige utladningene av disse frekvente lynnedslagene”. Videre undersøkelser viser at Venus gir fra seg dobbelt så mye energi som den mottar fra Sola. Den indre heten til Venus forsikrer at temperaturen for hvert av lagene i atmosfæren er ensartet fra pol til pol og fra dagside til nattside, til tross for Venus’ trege rotering.

Sky bevegelser påviser en 4-dagers rotasjon periode i den øvre atmosfæren ved ekvator, noe som avtar to dager mot polene. Innen standard teorien vil ingen krefter drive de øvre vindene rundt planeten med en sånn hastighet, siden Venus selv har en rotasjonsperiode på 243 dager retrograd og planetens nedre vinder er usedvanlig treige. Siden planeten har samme temperatur overalt, er det ingen stigningsgrad som kan drive vindene.

Et oppvarmet indre vil forårsake global utvidelse og kollaps av atmosfæren når den overfører svært het energi gjennom skyene og ut i rommet. Mekanismen er tilsvarende til lokket som beveger seg på en kjele med kokende vann. I 1972 ble det oppdaget at Venus skydekke beveger seg opp og ned 1 km over en 4 – dagers periode. Et slikt fenomen krever en betraktningsverdig energi tilførsel – noe som er vanskelig å hevde finnes på en svært treigt roterende planet som dersom sol energi er den eneste kilden. Denne ”pustingen” ble senere bekreftet av Magellan sonden, som observerte ulik atmosfære med en 4 dagers syklus ved det laveste punktet av dens bane.

Så dersom Venus’ atmosfære blir antent, opphetet og drevet elektrisk, hvor er “ledningene” som fører elektrisk strøm inn i det? Sonder har oppdaget at planeten ikke har noe stort magnetfelt og ingen magnetosfære. Men den har en ionosfære snørt inn med “Birkeland strømbånd” av elektrisk strøm fra solvinden og en plasma hale satt sammen av Birkelands strøm (“seige ting” i sjargongen av astrofysikk). Som Nobel Laureate Hannes Alfvén har beskrevet, oppfører Birkeland strøm seg som ”kraft kabler” som overfører elektrisk energi over veldig lange distanser. Fra det Elektriske Univers synspunktet er det den galaktiske strømkretsen som styrker solen som produserer en ”strøm lekkasje” tvers over Venus. Planeten og dens atmosfære oppfører seg som en byrde i kretsen, og omformer noe av energien til hete, lys og bevegelse.

Bildet over viser et infrarødt kart i falske farger under skyene på Venus’ nattside. Det viser den strålende heten fra den lave atmosfæren skinne gjennom mørke skyer av sulfur syre. En elektrisk forklaring på Venus’ uregelrette lys, hete og atmosfæriske bevegelse er å tenke seg om etter at det har gått opp for en at solsystemet stort sett består av plasma i stede for røyk fra olje lamper.

- Øystein Sanden -

Kilde: http://www.thunderbolts.info/rainbow11/tbolts/tpod/2005/arch05/051209electric-venus.htm

 

 

 

 

Websjef/design: A.O.Bjørkavåg 2005