Elektrouniverset.no

 

Io's "Vulkan" Prometheus


Bildet over ble tatt av Galileo sonden fra en posisjon over åpningen på "vulkanen" Prometheus på Jupiters måne Io når den spydde materiale 100 kilometer ut i rommet. Da NASA friga bildet i oktober 2000, rapporterte de at innfellingene på dette bildet ”var nødvendig for å søke etter lufthull eller åpninger. Vi forventet å se et mindre krater omgitt av radiale streker, men ingen sånne sentrale rifter kan sees på disse bildene eller noen andre. I stedet ser vi lyse streker langs kanten av lavaen.” 


Ifølge det elektromagnetiske paradigmet er de to lyse flekkene i de høyest oppløste innfellingsbildet katode buer sett spredt gjennom deres stråle, mens de fortsetter å innsirkle det mørkere området avdekket ved tidligere etsing av overflaten. De varme flekkene er eksakt der hvor den elektriske modellen, som foreslått av Wallace Thornhill, hadde forutsett. Uten å finne noen vulkan, blir NASA forskere nødt til å spekulere i hvordan en ”lava innsjø” kunne ha generert de observerte åpningene og strålene til å synes mange mil over overflaten.


Over tid faller det svovelsyre snø, som er et resultat av den etsende prosessen, noe som vil dekke over de mørkere områdene i bildet. Elektriske teorister identifiserer disse regionene som den brente overflate på månen eksponert under “snøen”, noe som ikke vil hindre disse mørke områdene i å fortsette å bevege seg med bevegelsen til Prometheus. Siden Voyagerobservasjonene på 1970-tallet, har har Prometheus og de eksponerte regionene flyttet seg mer enn 80 kilometer (8 mil)!  


Ingen tvil i at det var denne observasjonen som inspirerte en plasmaforsker til å finne humoren i standardteorien om Io’s “vulkanske” aktivitet: “På Io trekker vulkanene sørover om vinteren”.

 

Kilde: http://www.thunderbolts.info/tpod/2004/arch/041216io-series-3.htm

- Oversettelse: Øystein Sanden

 

 

Websjef/design: A.O.Bjørkavåg 2005