Elektrouniverset.no


Dette kunstig fargede bildet er en mosakikk av biler fra satelitten TRACE som er sensitiv for lys utsendt av kraftig ladede jern-atomer. De synlige, lysere strukturer er solens varme, aktive regioner med temperaturer over en million grader Fareheit, alle samme ved assosierte magnetiske sløfyer. Foto: Trace Team, NASA:

Jernsol debatten (1)

Kjernereaksjoner ved soloverflaten.

Tilhengere av ”Jern-sol teorien”, en teori som har fått bred dekking på Internett de siste månedene, utfordrer den populære idèen om at solen har sin energi fra kjernereaksjoner i kjernen. Og de påviser  kjernereaksjoner på solens overflate, noe som anses som umulig i standardmodellen.

Vitenskapsmenn som nå støtter en ny metode for solfeysikk – ”Jern solen” – nevner verken det elektriske universet eller den elektriske solen. Men deres funn er kraftfull støtte til den elektriske solmodellen som ble lagt frem av Wallace Thornhill, Donald Scott og tidligere pionerer på sekstitallet, blant dem ingeniør Ralph Juergens. Det var elektroteoretikere som først foreslo at overflatehendelser, ikke et skjult kjærnereaksjonsinferno i solens sentrum, synes å være kilden til neutrinoproduksjonen (tegnet på fusjon på partikkelnivå)

I senere år har kjernekjemikeren Oliver Manuell og flere av hans samarbeidspartnere fått vitenskapens oppmerksomhet for å ha foreslått et radikalt alternativ til standard-modellen for solen. Manuell foreslår at solen er resten av en supernova, som nå har en ”neutronstjerne”  i kjernen av jern. I denne modellen kommer det meste av solens  utstrålte energi  fra neutronkjernens langsomme nedbryting over en lang tidsperiode.

Manuell drar oppmerksomheten mot nylige oppdagelser av solforskere. Han finner overbevisende bevis for at kjernereaksjoner skjer ved foten av sol-utbrudd (Flares) – varme regioner som er assosiert med dominerende magnetiske feltlinjer og intense elektriske felter. Denne observasjonen plasserer kjernereaksjonene langt fra hvor konvensjonelle solteoretikere plasserer, nemlig i solkjernen.

For å bekrefte disse overflatehendelser viser Jern-sol tilhengerene den tydelige signaturen til ”CNO” syklusen som først ble forklart i arbeidet til Hans Bethe. I 1939 foreslo Bethe at den stabile karbon-12 isotopen katalyserer en rekke av atomreaksjoner i kjernen på solen, noe som resulterer i fusjonen av hydrogen til helium. Denne kjernesyntesen (nuclosyntesis) skjer  i følge Bethe i gjennom en Karbon-Nitrogen-Oksygen (CNO) syklus i det helium blir til fra kjernene av hydrogenatomer – protoner – ved temperaturer som strekker seg fra 14 millioner til 20 millioner Kelvin.

I noe tid har solfysikere observert de prodktene som ventes fra CNO syklusen, men nå ser de en forbindelse mellom disse produktene og intensiteten av solflekkaktiviteten. Dette funnet er svært betydelig fordi de kjerne-hendelsene som standardteorien ser for seg er skilt i tid fra overflatehendelser med hundretusner av år i det varmen fra kjernen langsomt brer seg ut fjennom solens hypotetiske ”radioaktive sone”. Fra dette synspunkt er en forbindelse  mellom det skjulte kjernefusjons-infernoet og solflekk aktivitet helt uforståelig.

Tilhengere av Jern-sol paradigmet skal gratuleres for deres forskning som viser at solen ikke skinner på grunn av nukleær fusjon i kjernen. Det kreves stort mot å satse ditt arbeide og rykte i motstand mot det etablerte dogme. Hvis vitenskapen virket på den måten den gir seg ut for, ville søkenet etter sannhet i dette kjernespørsmplet involvere en konsentrasjon av ressurser for å bekrefte eller avvise bevisene som er samlet av Jernsol-tilhengerne. Spørsmålene som er stilt er avgjørende om nå den foreslåtte modellen for solen er korrekt eller ikke. Likevel, det synes som det er et press på forskere  for å ha en modell til å forklare avvikende funn. Når det gjelder Jern-solen er resultatene langt fra perfekt fordi det er en svik i selve kjernen av populær kosmologi.

All materie i universet er dannet av elektrisk ladning. Den elektriske kraft mellom ladninger formidler all fysisk interaksjon, uavhengig av skala. Det er den elektriske kraft som gir massen energi. Ved å ignorere elektrisitet har kosmologer gjort en så graverende feil at denne feilen uten unntak brer seg gjennom alle deres teoretiske diskusjoner. De elektoteoretikerne ser dette som hovedårsken til den ofte drøftede ”krise i kosmologien”, og at effektene på beslektede vitenskaper – har ikke vært annet en katastrofiske på grunn av deres binding til antagelsene til kosmologene.

 

 

Websjef/design: A.O.Bjørkavåg 2005