Foto: NASA
Når støvpartikler fra Comet Wild 2 traff på den svampeaktige “aerogelen” samler i Stardust romskipet, etterlot de seg gulrotformede spor på rundt en centimeter.
Stardust Knuser Komet Teori – del 2
Den myteomsuste ”Oort skyen” finner ingen støtte i kometstøv.
Det er nå offisielt. Mineraler funnet i Comet Wild 2 støvpartikler kan kun formes ved høye temperaturer, og de skiller seg ikke ut fra mineraler funnet i meteoritter og steinete planeter.
Støvpartikler kastet ut av Comet Wild 2 kom med enda en overraskelse, noe som motsier den underliggende antagelsen av populære komet teorier. Når Stardust returnerte med “ur-komet materiale” fra Comet Wild 2 ble prosjekt forskere forbauset over å oppdage mineraler som bare kan formes ved høye temperaturer – opp til flere tusen Fahrenheit. Og støvpartiklene avdekker ingen indikasjoner på vann som kometforskere hadde vented.
Standard teorien slår fast at kometer ble dannet for mange millioner år siden i en innbilt isete “Oort sky” svært langt utenfor Solens område, langt vekk forbi Plutos bane. Men de nye funnene trenger en ganske forskjellig historie. En NASA nyhetsløslatelse 13 mars, 2006 summerte problemene med denne underdrivelsen:
”Forskere har lenge trodd at kometer er kalde, bølgete skyer av is, støv og gasser formet i solsystemets ytterkant. Men kometer trenger ikke alltid være så enkle og vanlige. De viser seg å være av flere typer med komplekse historier. Comet Wild 2 ser ut til å ha hatt en mer kompleks historie enn man først trodde.”
Den forstyrrende oppdagelsen provoserte fram et utbrudd av kreative forsøk på å redde gamle teorier som har blitt slått fast som fakta i minst 30 år. Michael Zolensky, Stardust kurator og samarbeidsundersøker ved NASA’s Johnston Space Center, Houston, foreslo en ny tolkning som raskt slo an. " Det ser ut som om kometer ikke kun er dannet av flyktige stoffer, men heller er en miks av materie dannet ved alle slags temperaturer, på steder veldig nær den tidlige solen og på steder svært fjernt fra den." En forskerskribent svarte Zolenskys kommentar på denne måten: “Funnene ser ut til å være materiale fra solsystemets midtpunkt som har reist til de ytre grensene hvor kometer ble dannet.”
Så en foreldet teoretisk formodelse holdes fast i den menneskelige forestillingen, på tross av et unektelig fakta: Ingen oppdagelser om kometer – over flere år av dypsindige oppdagelser – peker mot en opprinnelse i de antatt fjerne regionene. En fornuftig respons vil ikke utelukke spørsmålene som de nye dataene roper ut. Kan noe være galt med tidligere antagelser om regionen av komet dannelser – antagelser som aldri klarte å produserte en suksessfulle forutsigelser i løpet av romalderen?
Som for vannet (is), som skulle være det primære grunnlaget for kometer. Men tegnene på vann i kjernen til Wild 2, er borte. Et av mineralene i kometpartiklene er olivin, et jern-magnesium silikat. I nærheten av vann og selv den beskjedne varme, blir olivine konvertert til et annet mineral, serpentin.
Plasser olivine i nærhetene av vann (vannstrøm?) ved temperaturer indikert for dets formering, og det vil bli konvertert til serpentin nesten med en gang.
Ifølge Stardust’s hovedetterforsker Donald Brownlee har “ingen bevis for vann har blitt oppdaget i partiklene”. Et tegn av vann ville for eksempel være tilstedeværelsen av hydrerte silikater, , sa Brownlee, “men så langt har ingen av disse blitt funnet i Stardust prøver”.
Hvordan skal vi da kunne sammenholde fraværet av vannsignaturer i komet støvet med det fakta at komet komaene ofte viser rikelig med vann (eller i allefall hydroxyl radikalet OH-). Vi svarte på det spørsmålet i en tre-delt serie, “Deep Impact – hvor er vannet?” (Du finner den første artikkelen på www.thunderbolts.info) OH- og det vannet sto fram som i komaen ble produsert i komaen – en anerkjent “kjemisk fabrikk”. Drikraften for denne prosessen har allerede blitt observert – reaksjoner mellom oksygenioner i komaplasmaen og hydrogenioner i den solare vinden. Ladningsutvekslinger vet vi nå forekommer.
De minste vi kan si i dag er at de fleste kometene inneholder uvisse mengder vann (dvs., de fleste kometene er verken “skitne snøballer” eller “isete skittballer”). Ytterligere trenger det å bli lagt vekt på at det ikke er noe konflikt mellom Stardust og Deep Impact data. Brownlee, hvilket ikke er utstrakt nok til å overdrive teoretiske innviklinger, peker ut at Stardust samlet støv som ble løsrevet direkte fra overflaten i stråler. ”Vi er sikre på at tingene som kommer ut (av Comet Wild 2) er det samme som kom inn”, fortalte han Space.com.
Det betyr at materialet ikke har blitt bearbeidet av den kjemiske fabrikken i komaen. ”Vi tror at vi samlet de eldste prøvene av en komet”, sa han. Derfor, fiaskoen med å ikke finne tegn til vann i komet støvet er konsekvent med alle faktaene vi har presentert i tidligere diskusjoner.
Det er ikke urimelig å foreslå, derfor, at bare én komet modell kan gi mening av noe som ellers er et helt håpløst forvirrende bilde. Denne modellen er elektrisk. Og takket være de teknologiske suksessene i romalderen, har alle tegnene en fornuftsmessig forventer å finne fra en elektrisk komet allerede blitt funnet.
Konsekvensene av en elektrisk modell stopper selvfølgelig ikke med opprinnelsen og dynamikken til kometer. Den bres seg til tilnærmet alle deler av de teoretiske vitenskaper, og strekker seg fra spørsmål om elektrisitet i det fjerne univers, til naturen til stjerner og den voldelige historien til solsystemet.
Ytterliggere, som vi akter å gjøre klart, menneskelige minner av komet- og planetariske katastrofer kan ikke bli forkastet fra denne undersøkelsen.
