Elektrouniverset.no
Elektrouniverset.no


Supernova 1987A er den nærmeste supernovaen siden oppfinnelsen av teleskopet.
Foto: NASA/STScI/CfA/P Challis

Jern-sol debatten (3)

Å sprenge myten om den imploderende supernova.

Da en stjerne kalt ”SK 69 202” eksploderte den 24. feberuar 1987 og ble ”Supernova 1987A, ble sjokket for konvensjonell teori like sterkt som himmelsynet var vidunderlig vakkert. Hendelsen fulgte ikke teorien, men ser heller ut til å ha involvert katastrofisk elektrisk utladning.

Før Supernova 1987A hadde astronomer antatt at en supernova signaliserte dødsstøtet til en supersgigantisk rød stjerne. Men stjernen  som eksploderte – SK 69 202 – var en blå supergigant, kanskje 20 ganger mindre enn en rød supergigant og en helt annen slags stjerne.

Asronomer hadde lenge antatt at supernovarer skjer når en stjerne bruker opp sitt nuklære drivstoff, noe som skulle forårsake en kollaps, eller implosjon etterfulgt av en kraftig tilbakeslagseffekt når de ytre lag av stjernen treffer kjernen. Det resulterende smellet sier de sender ut et sfærisk skjell av materiale ut i det interstellare rom hvor det kolliderer med langsomtbevegende stjernevind som er dannet i tidligere, mer stabiler faser.

Men Supernova 1987A forteller en annen historie.

På bildet over ser man det endrede utseende til Supernova 1987A over en 27-månders periode slik det er fotografer fra Hubble Romteleskopet.  Fotografiene viser tre ringer på rekke i aksialplanet. Den kraftige indre ringen er om lag 1,3 lysår i diameter. Den konvensjonelle teorien om supernovaer hadde ikke forventet, eller på noen måte forutsett, den distinkt bi-polare strukturen til Supernova 1987A, lignende mange andre nebulaer som nå er dokumenter. De hadde heller ikke noe å si om de skinnende lyspunktene som lignet perler på en snor.

Siden den i dag er en utbredt vane å retolke overraskelsene fra somalderen som om de ikke var virkelige overraskelser, er leserne vel tjent med å de originale uttalelsene av Dr. Chris Brrow ved den europeiske romorganisasjonen (ESA) og Space Telescope Science Institute i Baltimore, Maryland, da supernova 1987A først ble oppdaget. ”Dette er et aldri tidligere observert objekt, et bisart funn. Vi har aldri sett noe slik før”.  I tråd med dette sier ”Astronomy Picture of the Day” for 5. juli 1996, sier ærlig nok at ”opphavet til disse ringene forblir et mysterium”.

Uansett, bevegelsesmomentet til den tidligere teorien er sterkt nok til at astronomer fortsetter å identifisere ringene som skjell av gass låst inn av supernovaens høy-energi ”sjokkfront” – selv om det er bare nødvendig å se på disse to bildene for å se at ringene ikke er skjell. De er tori (ringer) omkring et dynamisk senter og har en felles akse – en karakteristisk struktur observert i høy-energi-plasma utladningseksperimenter. Men den mest vesentlige egenskapen ved SN 1987A er de lysende ”perlene”.

Både antallet og posisjonen til ”perlene” tilsvarer strømledende filamenter i en kreaftig plasmautladning kjent som ”z-pinch”. Elektroteoretiker Wallace Thornhill har forutsett. ” ...ringene vil ikke øke i vokse slik en sjokkbølge ville være forventet å gjøre. Noen lysende punkter kan kanskje bli sett rotere omkring hverandre og andre vil slå seg sammen. Dette er en anledning… til å ha muligheten til å bekrefte den elektrisk-utladningsnaturen til en supernova.”

For mer enn femti år siden argumenterte en britisk vitenskapsmann, Dr Charles E.R. Bruce (1902-1972) for at den bipolare formen, temperaturen og magnetfeltene til ”planetariske tåker” kunne forklares som en elektrisk utladning. Bruce var i den ideelle posisjon til å gjøre en slik oppdagelse, da han både var elektroingeniør bevandret i egenskapene til høy-energi lyn og også et medlem av det kongelige astronomiske selskap. Han ble ignorert.

Siden den tid, har strukturen og dynamikken til høyenergiutladninger i plasma blitt nøye forsket på, viktigst i arbeidet til Nobelprisnominerte Hannes Alfvén, og i de siste to årtier eller mer av Alfvén`s nære kolega, Anthony Peratt.

Arbeidet til de elektrokosmologene fører rett inn i ”jern-sol” debatten. Da Oliver Manuel begynte å formulere hans solmodell, lå ideen om supernovaene i sentrum for hans tenkning. Fra et studie av uvanlige isotoper i meteorer hadde Manuell konkludert at objektene hadde blitt danne i restene av en supernova. Ved dette fulgte han et av dogmene til den konvensjonelle astronomien, som argumenterer for at grunnstoffer tyngre enn jern og nikkel i solsystemet ble dannet av fjerne supernovaer over milliarder av år. Med unntak av at Manuell konkluderer med at supernovaene som skapte jern og andre tunge grunnstoffer i hopetall i meteoritter war forløperne til vår egen sol.

Selv om Jern-sol modellen bringer med seg innsiktsfull kritikk av standard- kjernefusjons modellen for solen, har ikke Manuell brutt med det gamle gravitasjonskonseptet i forståelsen av supernovaer, men han la til en egen vri, og foreslo at solen hjemmer en neutronstjerne som samlet et jern-skall etter solens supernovaeksplosjon.

Slik en elektroteoretiker ser det, gjør feilen å følge en konvensjonell myte at  Manuell ufravikelig havner på et blindspor. Den elektriske modellen for solen kan i følge disse teoretikerne forklare alle de rare fenomenene som frembringes av solen og dens omgivelser. Og forklaringen krever ikke at det gjettes om hva som er på innsiden av solen eller å hevde at svært usannsynlige hendelser ledet til solens tilblivelse.

Når det gjelder stjernefødsler, omfavner den elektiske solmodell den nye vitenskapen plasma kosmologi. Plasmakosmologer kan demonstrere prinsippene for stjernefødsel i plasma ”z-pinch”, og de frembringer svarene både i laboratoriet og i superdatamaskinsimuleringer. I kontrast begynte den tildligere modellen med gravitasjons-kollaps av olekylskyer som en teoretisk gjetning og fant aldri den krevde observasjongrunnlag. Det har heller ikke blitt vist hvordan planetene kan dannes fra en ring av støv omkring en stjerne, et vesentlig krav.

Stjerneeksplosjoner har alltid vært et problem for konvensjonell gravitasjonsteori. Hva kan utløse en slik plutselig utløsning av slik kolossal energi. En plutselig gravitasjonskollaps at en hel stjerne er en genial ide for å utløse dette, men høyst usannsynlig fordi den krever sfærisk symetri av en hel gigantisk stjerne. Ejeksjonene observert fra supernovarestene viser at prosessen er symetrisk omkring lengdeaksen.  Imidlertid, hvis stjernen er fokuset for en galaktisk elektrisk utladning, vil dette sammen med intern ladningsseparasjon gjøre det mulig at den gjennomgår et gigantisk ”stjerne-lynnedslag” for å avlaste det elektriske stresset. En elektrisk stjerne har elektromagnetisk energi lagret i en ekvatoriell strøm-ring slik som torusen (som er synlig i UV lys) omkring solen. Slik elektroteoretikeren Wallace Thornhill formulerer det. Materie skytes ut i lav høyde av utladningene mellom ladningsringen og stjernen. Solen gjør dette regelmessig i liten skala. Imidlertid, hvis opplagret energi når en kritisk grense kan den bli utløst som en bipolar aksial utladning, utskyting av materiale langs rotasjonsaksen.”

Dannelsen av tunge grunnstoffer, krever i følge Thornhill ikke en supernova. I den elektriske modellen for stjerner produserer elektrisk energi tunge grunnstoffer nær overflaten til alle stjerner – en påstand som nå gis ytterligere støtte fra Manuels egne funn.

Men Jern-sol modellen gjør den snodige antagelsen at energien fra neutroner, som angivelig avstøtes fra neutronstjernens kjerne, står bak det meste av solens utstålingsenergi og protonene i solvinden. Den Elektriske Solmodellen, sier på den annen side at ekstern elektrisk energi, tilveiebrakt fra galaksen, er ansvarlig for å danne strålingen fra solen, solvinden og de fleste tunge grunnstoffer som en kan finne i solspekteret. Produksjonen av jernatomer krever energitilførsel. Så alle stjerner deltar i syntesen av tunge grunnstoffer. (Dette er en mye mer tilfredstillende teori enn å være avhengig av de sjeldne supernovaene, som så skulle spre deres tunge grunnstoffer ut i verdensrommet.) Solvinden er kun en ekvatoriell strømlag som utgjør en del av strømkretsen som ”driver” solen. Magnetfeltet til solen dannes av en varierende likestrøms engergikilde til solen. Det er derfor bare å vente at de observerte energivariasjonene vil gjenspeile seg i solflekk-syklusen og i forandringer både i røntgenstråle intensitet og magnetfeltene til solen. Ingen mystisk ”dynamo” inni solen kunne forklare disse synkrone mønstrene.

Elektrisk Sol-Modellen forutser at det dannes tyngre atomkjerner fra protoner og neutroner ved roten av sol-utbrudd kalt flares. Men den forventer også at kjernereaksjoner skjer i tornado utladningene som danner sol-granulasjoner (hvor kjernepartikkelkjøkkenet er åpenlyst synlig). I særdeleshet stemmer denne forutsigelsen med observasjonen av anti-korrelasjonen mellom neutrinotallet og antall solflekker. Jo flere solflekker det er, dess flere granulasjoner og neutrioner. Denne unike korrelasjonen passer ikke inn i noen modell som hevder at energikilden er inne i solen og uavhengig av solflekker.

For en elektrisk sol, er det som skjer i solkjernen av liten konsekvens. Vi kan forvente et ukomprimerbart solid eller flytende kjerne dannet av tunge grunnstoffer samlet i den opprinnelige ”z-pinch” og senere syntetisert i den kontinuerlige stjerne-utladningene. Men siden den glødende sfæren vi kaller Solen har sitt elektriske utladning høyt oppe i atmosfæren, skulle vi forvente at det er det letteste grunnstoffet, hydrogen, som er det dominerende plasma-mediet for utladningen. Det er intet behov for å postulere en indre energikilde til å opprettholde fotosfæren siden (slik direkte observasjoner viser) fotosfæren og fenomenene over fotosfæren, slik som flares og prominenser, er ikke styrt av gravitasjonen.

Energien som driver solen kan vært ledet over kosmiske distanser via Birkeland-strøm – kraftlinjer. Energien kan avgis gradvis eller opplagres i stjerne-strømkretser og utlades katastrofisk. De universelle strømkretsene som nå er påvist der de snor seg langs armene til Melkeveien er energikilden til supernovaeksplosjonen, ikke stjernen. Kun en ekstern energikilde kan forklare hvordan det vedvarende energiutslippet til noen stjernetåker slik som Eta Carina overgår det som er tilgjengelig fra den sentrale stjernen.

En supernova signaliserer ikke dødskrampene til en stjerne. Det er ingenting på innsiden av stjernen som ”dør”. Det markerer heller ikke fødselen til en neutronstjerne. 

Oversatt fra www.thunderbolts.info ved AOB

 

 

 

 

 

Websjef/design: A.O.Bjørkavåg 2005