Titan images: NASA/ ESA/ University of Arizona. Venus Magellan image: NASA/JPL

Bilde oppe til venstre: Venus kystlinje Oppe til høyre: Venera 9 overflatefoto på Venus
Bilde nede til venstre: Titan kystlinje Nede til venstre: Titans overflate

Titan vs. Venus

Den australske fysikeren Wallace Thornhill forutså mange av de overraskelsene som er blitt oppdaget nylig på Saturns store måne Titan. I juni i fjor påsto han at Titan, som er større enn planeten Merkur, er svært lik Venus som ung. Kunne nesten ha vært en søsterplanet. At Titan er ung blir vist med den svært eksentriske banen som ikke kan holdes over flere billioner år. Så vi skal være klare for store likheter mellom Venus og Titan.

28 desember 2004 utarbeidet Thornhill at ”under den elektriske hypotesen, ble Titan mest sannsynlig født av elektriske fordrivelser fra den proto-Saturnske brune dvergen. Så det skal finnes likhetstrekk med Venus. Vi vet allerede at Titan har den tyngste atmosfæren etter dens søster, Venus.”

Hans videre påstander var basert på oppførselen til elektriske utladninger i en så tett atmosfære. ”Titans overflatetrekk skal altså sammenlignes med Venus’. Forskere sier at Titan har fått ”ny overflate” fordi de ikke finner de primære kratrene som de ventet å finne. Det samme ble sagt om Venus! Altså, en radarreturnering var av ”en type vi ventet å få fra Venus”. I den elektriske hypotesen ville likhetene være ventet – en tung og tykk atmosfære har tendenser til å forårsake filamentering av kosmisk elektriske arr i stedet for store krater. Sånne arr kretser rundt Venus’ ekvator i en rille og edderkopvev formasjoner ”edderkoppdyr”.

Se den engelske siden: http://www.thunderbolts.info/tpod/2004/arch/041228prediction-origins.htm

Disse påstandene skulle være lette å forfalske. Men så langt er den elektriske modellen den eneste som kunne forutse hva Huygens sonden ville finne. Vi ser her på overflatetrekkene på Titan som er fotografert av Huygens etter den vellykkede nedstigningen, og sammenligner de med Venus’ overflater. Hva vi ser, er to svært like overflater.

Oppe til venstre ser vi et radarbilde av Venus’ overflate tatt av Magellan sonden som går i bane rundt Venus. David Grinspoon antyder i sin bok Venus Revealed at mørke områder er tradisjonelle ”geosentriske” betingelser. ”De kolossale vulkanske slettene som nesten dekker over alle de lavtliggende områdene, er de langsiktige globale ”havene” på overflaten til Venus – frosne hav av basalt. En av de mest forbløffende overflate formene oppdaget av Magellan sonden forlenger analogien; dette havet blir matet av elver! Vi ser mange tynne kanaler, vanligvis 1.5 km bred og opp til noen tusen km i lengden [Den lille innsnevra ruten viser et eksempel på en av elvekanalene som ser ut som små kutt i de lyse feltene]. På Jorda eller Mars ville slike overflatetrekk bli sett på som klare bevis på tidligere rennende vann. Analogien går temmelig dypt…… Vi måtte bruke mye fantasifull fysikk og kjemi for å kunne komme opp med en passende modell.”

Nå blir like trekk oppdaget på Titan [bilde nede til venstre]. Tradisjonelle tolkninger vil igjen kreve ”mye fantasifull fysikk og kjemi”. Men den elektriske arr modellen antyder enkelt til dem alle. Overflaten til Venus kan bli sammenlignet med overflaten til Titan, trekk for trekk.

Overflaten til ”havet” er solid! Bilde nede til høyre er det første returnerte bilde fra Titans overflate. Til sammenligning kan vi se bilde over fra Venus’ overflate tatt av russiske Venera 9. Igjen henvender David Grinspoon seg til Venus: ”Førsteinntrykket, av en erodert vulkansk overflate, har stått opp etter tiår med gransking…. Hva ville erodere å transportere finkornet materiale på en planet uten vann og nesten ingen vind?” Emily Lakdawalla hadde et likt førsteinntrykk av det ”eroderte feltet” som Huygens fotograferte på overflaten til Titan. [Bildet nede til høyre]. ”Enhver geolog ville tenke en ting, kun èn ting når de ser runde steiner; en elv hvor noe flytende har rullet rundt knekte skiver og gjort dem runde etter en lang tid. Eller som United States Geological Surveys geolog, Larry Soderblom, rettet meg: ”Vi har funnet rullende steiner!”

Men det er en annen mekanisme som lager områder med eroderte steiner strødd utover i en enorm skala. Prossesen til en planetarisk fødsel og påfølgende elektriske utvekslingerunder nære møter med andre kropper, som tilpasser en ny og stabil bane, forårsaker avsettelser av støv, steiner og kampesteiner som ankommer fra rommet eller som er skutt ut fra andre områder langt vekk på samme kroppen. Plasma oppheting og etsing, kombinert med ”gnist” genererte ”vinder” , er ansvarlige for rundingen av steiner, kasting og strøing av dem rundt på landskapet og etterlatinger av ”flostryk” fra elektriske ”vinder”. Den tradisjonelle erosjonale mekanismen av blåsing av gasser og strømmer av flytende materiale trenger prosesser over lang tid for å oppnå de observerte effektene. Resultatet av elektrisk erosjon fra prosessene av kreftene kan være milliarder ganger sterkere enn de mekaniske kreftene, og kan oppnå de observerte effektene på kort tid.

Men likhetstrekkene er ikke dermed sagt ”bevis” for at de har lik identitet. Flere empiriske tester må bli tenkt ut for å avblåse, og komme opp med nye hypoteser. Men denne første testen – Huygens nærhets observasjoner av trekkene – bekrefter forutsigelsene av den elektriske hypotesen, og den overrasker, om ikke forfalsker, tradisjonelle forklaringer.