Jupiter
Jupiter er den femte planeten fra Solen, og den definitivt største.
omløp: 778,330,000 km (5.20 AU) fra Solen
diameter: 142,984 km (ved ekvator)
masse: 1.900e27 kg
Det første fartøyet som besøkte Jupiter var Pioneer 10i 1973. Den ble senere fulgt av Pioneer 11, Voyager 1, Voyager 2 og Ulysses. Romsonden Galileo går for tiden i bane rundt Jupiter og vil fortsette å sende tilbake data i minst to år til.
Det ytterste laget består først og fremst av vanlig molekylært hydrogen og helium i gassform. Atmosfæren vi ser er bare det øverste av dette meget dype laget. Vann, karbondioksid, metan og andre lette molekyler er også til stede i små mengder.
Data fra Galileo-sonden vitner også om at det finnes mye mindre vann enn forventet. Det var ventet å finne dobbelt så mye oksygen (som kombinert med de store hydrogenmengdene ville danne vann) som i Solen. Det ser nå ut til at den virkelige konsentrasjonen er lavere enn Solens. Den høye temperaturen og tettheten målt i de øvre lagene av atmosfæren var også overraskende.
Jupiter og de andre gassplanetene har sterke vinder som er innesperret i brede bånd. Vinder i tilstøtende bånd blåser i motsatt retning av hverandre. Termiske og kjemiske ulikheter mellom båndene gjør at de har forskjellig farge. De lyse båndene kalles soner mens de mørke kalles belter. Båndene har vært kjent ganske lenge, men de komplekse virvlene i grenseområdene mellom båndene ble først sett av Voyager. Data fra Galileo-sonden tyder på at vindene er ennå kraftigere enn forventet (mer enn 600 km/t), og går dypere ned i atmosfæren enn sonden var i stand til å observere - de strekker seg kanskje tusenvis av kilometer innover. Jupiters atmosfære viser seg også være meget turbulent. Dette vitner om at vindene i stor grad drives av varme innenfra og ikke av solvarme, som på Jorden.
De klare fargene i Jupiters skylag skyldes antagelig kjemiske reaksjoner mellom sporstoffene i atmosfæren, kanskje i forbindelse med svovel - svovelforbindelser er kjent for sine varierte farger. Detaljene her er ukjente.
De ulike fargene indikerer skyenes høyde: De blå er lavest, fulgt av de brune og hvite, med de røde høyest oppe. Noen ganger ser vi de lavereliggende lagene gjennom sprekker i de høyere.
Den store røde flekken har vært observert i mer enn 300 år - men det er vanligvis Cassini eller som får æren av oppdagelsen (eller Robert Hooke i det 17. århundre). Det røde flekken er en ellipse på omtrent 12,000 x 25,000 km, stor nok til å romme to jordkloder. Andre flekker er blitt observert i flere tiår. Infrarøde observasjoner og rotasjonsretningen indikerer at flekken er et høytrykksområde med skytopper som er betraktelig høyere og kaldere enn omgivelsene. Lignende trekk er blitt observert både på Saturn og Neptun. Vi vet ikke hvordan slike strukturer kan holde stand så lenge.
Jupiter er omtrent så stor som det er mulig for en gassplanet å bli. Hvis den skulle ble større, ville gravitasjonen presse den så hardt sammen at den totale radien bare ville øke svakt. En stjerne kan vokse seg større enn dette på grunn av trykket som genereres av den kjernefysiske energiproduksjonen i det indre. Jupiter måtte ha vært hele 80 ganger større for å kunne "antenne" hydrogenet i kjernen og bli en stjerne.
Jupiter har tynne ringer, som Saturn, bare langt mindre. De var fullstendig uventede og ble utelukkende oppdaget fordi to av forskerne i Voyager 1-prosjektet insisterte på at det ikke ville skade å ta en ekstra titt siden fartøyet deres tross alt hadde reist 1 milliard kilometer. De andre involverte mente at sjansene for å finne ringer var essensielt lik null, men det går som kjent an å ta feil. Ringene har siden blitt observert gjennom bakkebaserte teleskoper.
I juli 1994 kolliderte en komet på Jupiter i en storslagent sammenstøt. Effektene var godt synlige selv med små amatørteleskoper. Restene etter sammenstøtet var synlige i nesten et år gjennom Hubble-teleskopet.
Jupiter. (Foto: NASA)
---- Øystein J. Sanden ----
